Vakker, vill og full av kulturminner.
Av Hans Kristian Eriksen
(Årbok for Senja nr. 18/19 - 1990)
Det har aldri bodd folk året rundt i Lars Larsadalen. Men her har folk til alle tider funnet beitemark for dyr , plass for en gamme eller et telt. Lars Larsadalen er en frodig dal.
På mine mange vandringer omkring på Senja har eg alltid hatt øye for fár etter folk før oss. Enten eg går på fisketur, tar meg ei blomstervandring – eller bare en fjelltur, så er øyet styrt mot de små forhøyningene som kan bety et kulturminne.
Men det var først og fremst Leif Larsen fra Tverråsen som skulle fortelle meg og andre om de rike kulturminnene i Lars Larsadalen. (Leif har etternavnet sitt etter den første Lars Larsa som gav navnet til dalen). Det er godt å ha slike folk iblant oss, de ved å kjenne sin egen natur og si eiga bygd, tar vare på en kultur som andre glemmer. Eg har mistanke om at ingen har ført videre kunnskapen om kulturminnene i Lars Larsadalen bedre enn 75-årige Leif Larsen. Dere skal få vite mer om det etter hvert. Det viktigste var at han påviste tufter i skogen som ingen andre visste om. Etterpå kunne vi nøste opp en hel bråte med kulturminner og gjøre bildet av Lars Larsadalen som natur- og kulturlandskap komplett. På befaringene i Lars Larsadalen deltok foruten Leif Larsen og underskrevne også Kornelius Nilsen og Yngvar Ramstad.
Vi plasserer Lars Larsadalen på kartet.
La oss først plassere Lars Larsadalen geografisk: Den ligger midt på Senja, den er mer midt på Senja enn de fleste plassene på Senja. La oss tenke oss at du kommer fra innersida: Du drar opp fra Gressmyrbotn ved Gisundet og passerer Gressmyrskogen, kommer til Sandbakken med kapellet. Der går en vei over til Svandalen og Kaperdalen. Men ta nå heller til høyre, en sidevei som tar av en knapp kilometer østafor Sandbakken kapell. Den veien fører til bygda Tverråsen. En stengt NATO-vei går videre innover Lars Larsadalen. (Herfra må du bruke føttene om du vil lenger). Men gå videre, og bli kjent med en vakker dal og et uvanlig fint kulturlandskap med en mengde kulturminner fra ei samisk fortid. Og disse minnene ligger slik til at de fortelle så mye om økologisk tilpasning, bruk av naturressursene fra beitemark og skog til kaldt og reint vatn. Eg er blitt mer glad i Lars Larsadalen enn de fleste naturområdene eg kjenner.
Leif Larsen.
Hva skal vi gjøre med Lars Larsadalen?
Med tida håper eg vi skal få gjort følgende:
- Gi den status som et landskapsvernområde der de gamle kulturminnene får leve sitt eget liv som før. Vi bør tillate bruk av naturen nesten som før. Folk skal få hogge fornuftig i skogen, dyr skal få beite i dalen, fiskere skal fiske i elva og i vatna, man skal kunne jakte i fjellet og i skogen, plukke bær på myrene. Men man skal ikke få lov til å snauhogge skogen og ødelegge kulturminnene i dalen.
- Vi må få laga kart over området med alle kulturminnene tegna inn, gjerne også kart over hva slags planter vi finner her inne. Som allere sagt: Lars Larsadalen er frodig.
- Vi må få laga til natur- og kulturstier der alle kan følge forsiktig merka løyper fra kulturminne til kulturminne.
- Kanskje er det mulig å få gjenoppbygd en gamme ved et versel (et vannoppkomme), og med det kan vi fortelle at slik bodde de svenske nomadesamene når de var på Senja om somrene.
Og så skal vi fylle dette med liv fra mange unger, fra ungdom og voksne. Skoler skal komme hit, andre folk, vil komme hit. For her er mer enn de fleste steder vi vil vi kunne se hvordan natur og kultur, menneske og natur fungerte. Og vi kan også se at tok man ikke hensyn til naturens lover, så måtte mennesket på flukt, søke nye boplasser. Det skjedde i Lars Larsadalen. Når skogen blei uthogd på nordsida av elva, måtte folket bygge nye gammer på sørsida.
Daumannsfjellet til venstre, Lars Larsadalen innover mot fjella til høyre.
Storvardvatnet i forgrunnen, like ved Lappegamvatnet.
Min første tur til Lars Larsadalen
For flere år siden gikk eg fra Slettemoen innover mot Daumannsfjellet og skulle videre nedover Lars Larsadalen med tanke på samiske kulturminner. Første tenkte eg at det måtte finnes et samlegjerde for rein, kanskje et ledegjerde fra en mulig villreinfangst en gang i tida. Så tenkte eg på en samisk offerplass. Det var terrengformen med overganger over fjellet og med stedsnamna i området som satte meg på tanken.
Der er et fjell som heter Syrgressfjellet. Det må ha med surhøy å gjøre, tenkte eg. Slike holler i jorda der man la surhøy (silo) i gammel tid. Men mot toppen av fjellet fant eg så mye sura, matsyra og fjellsura, som eg vel aldri har sett på en plass. Det var ingen tvil om det namnet. Surgressholler var der ikke.
Men på den lange vandringa til Daumannsfjellet og nedover mot Lars Larsadalen og Lappegamvatnet var der ingen ting å finne. Og nå etterpå veit eg jo at eg ikke visste det Leif Larsen veit og visste: At tuftene etter gammene ligger nede Lappegamskogen og på nordsida av Tømmerelva som renner gjennom dalen. Nå veit eg alt dette. Takka være Leif Larsen i Tverråsen og Kornelius Nilsen på Leirbakkmoen.
Kornelius Nilsen fra Leirbakkmoen var medvandrer i Lars Larsadalen.
Han og kona hans, Aida Rødbergsen, veit mer enn de fleste andre om samiske slekter på Senja.
Senja Sameforening krever vern av dalen
Det begynte på årsmøtet i Senja og omegn Sameforening siste vinter, Bakgrunnen var en vei som var påbegynt innover dalen. Heldigvis sa en av grunneierne på Sandbakken stopp til denne veien. Ingen fra kulturminnevernet hadde klarert traséen. Sameforeninga mente det var galt å bygge vei i et kulturminneområde uten å undersøke det først, og kanskje attpå til snauhogge all skogen. Ut fra dette forlangte sameforeninga øyeblikkelig stans i veibygginga. Samtidig ble Kornelius Nilsen, Sandbakken og underskrevne valgt til å befare dalen og finne ut hvor mange og hva slags kulturminner det var tale om.
Sameforeninga vedtok en resolusjon til Miljøverndepartementet som landskapsvernområde. Dette forslaget er til behandling nå. Rapporten fra befaringene sommeren 1990, der også en representant fra Tromsø Museum har vært, vil antakelig bli lagt til grunn for behandlinga av forslaget.
Den første Lars Larsa i Tverråsen og samisk kultur på Senja
Det kom en gang en mann til Tverråsen og begynte å rote i jorda. Han hette Lars Larsa og fant snart ut at det var godt å bo i ei sørvendt li med djup og fruktbar jord. Lars Larsa hadde vært innom de andre plassene nedover mot havet - Gressmyrskogen, Kvannlia. Men han gikk altså til Tverråsen.
Seinere kom det fleire folk til Tverråsen. Mange av dem var etterkommere etter den første Lars Larsa og Sirianna, kona hans.
Dalen fra Tverråsen og vestover mot yttersida av Senja fikk navnet etter manne i Tverråsen. Greit nok, det. Og det vil nok dalen hete så lenge norsk språk lever på Senja. Det samiske språket er dessverre ikke særlig livskraftig lenger her i distriktet. Bare et fåtall bruker det, og kartene har i liten grad tatt vare på den samiske navnetradisjonen. Verst er Økonomisk kartverk (ØK). ØK skal også kartlegge kulturhistorie, kulturminner, og her skal det brukes navn som lever blant folk. ØK for samebygdene på Senja har rasert det samiske navnesystemet. Det er en skam, og kulturstyrene på Senja bør snarest ta seg av det son har skjedd og rette det opp. Det har vært samer i det indre av Senja i alle fall i 300 år, og ved kysten på innersida og yttersida antakelig i minst 2000 år.
Lars Larsa var av samisk slekt. De fleste samene som bosatte seg i samebygdene i det indre av Senja var kommet fra Sverige, eller foreldrene deres var kommet derfra. Veien til Norge var kjent. Etter at villreinflokkene ble små på grunn av flere folk og rovdrift på flokkene, temte samene villreinen og ble nomader. Det skjedde sånn for en 400 – 500 år siden. Etter det kom de med tamreinflokkene til Vesterhavet hver sommer og dro tilbake om høsten. (Slike vandringer var antakelig vanlig også når folket fulgte villreinflokkene.) Det samiske folket kom med flokkene sine til Senja. De første skriftlige beretningene om at de svømte flokkene over til Senja, har vi fra begynnelsen på 1700-tallet. Det ser ut som samer fra Sverige begynte å slå seg ned som fastboende på Senja litt før 1700, og iallfall er det blitt mange av dem midt på 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet er de antakelig på plass inne i skogene, men skriftlige beretninger om dette får vi ikke før etter 1800 fra Gressmyrskogen og Tverråsen.
Leif i ei av de mange tuftene i Lars Larsadalen.
Første befaring med Leif
Den første dagen vi gikk sammen med Leif Larsen, tok han oss med på østsida av Tømmerelva (den elva som renner gjennom Lars Larsadalen). Med hans 75 år, etter et alvorlig hjerteinfarkt, og med en ganske betydelig kroppsvekt, trudde vi det skulle bli mye venting på gubben. Vi burde ikke ha tenkt den veien. Vi hadde nok med å følge han. Han gikk lett som en ungdom gjennom myr og lyng, vassa elvene så spruten sto. Gikk støtt og uten å nøle rett på de første tuftene:
- Ja, her ser dokker, sa han.
Vi fikk det travelt med kart, fotoapparat og videokamera og notatblokk. Så var han underveis igjen og med godt humør satt han i et reingjerde og fortalte om den gangen han var ung, og det ikke fantes noe skog her inne. I den tette skogen og den frodige gressmarka i det gamle reingjerdet, der fantes det altså ikke skog da han var ung. Samene hadde hogd alt – til brensel, til gammer og til reingjerder. Når hele denne sida av Lars Larsadalen var uthogd måtte de flytte videre. Og vi er på vandring videre:
- Her har dokker teltplassen etter ho Elen Paave. Men her va så mykje underjordiske at ho Elen Paave måtte flytte lenger ned i dalen.
- Underjordiske? Du trur no ikkje på dem?
- Eg må no vel tru det eg sjøl har sett. Eg og han Harald, vi såg en liten unge som skreik akkurat oppi her. Jovesst e her tuftefolk. Når folk fløtte frå husan, så fløtte di underjordiske inn.
Leif vet mye om de underjordiske. Han snakker alvorlig, men har det lure fliret attom den skråtobakktyggende munnen sin. Trur dokker det? Synes eg å se i øyeglimtet hans.
Fra reingjerdet og telttufta etter Elen vandrer vi fra tuft til tuft. Enkelte av dem er som små skjønnhetsåpenbaringer. Ja, for en tuft kan være vakker. I tillegg ligger tuftene på små forhøyninger, på lave rygger i lia, alltid like ved elva – og omtrent alltid ved et versel, altså et oppkomme. Et versel var en viktig ressurs. Folket her hadde sommerboplass i dalen. Da var verslet et kjøleskap. Her kunne de kjøle melka. For melk hadde de av rein og geit.
- Ja, her e Josop-tufta og Josopstein, sier Leif og stiller seg midt inne i ei tuft.
Etterpå tar han oss med opp til den store steinen vi ser fra tufta. Josopsteinen. Under den steinen hadde Josop geitene sine. Han reiste bjørkestranger foran steinen og hadde et stort og romslig geitfjøs med ti meters steintak over.
Josopsteinen.
Den første dagen gikk Leif til ni tufter, sikkert og uten å ta feil. Men det var bare den ene, Josoptufta, han visste navnet på. Svensksamene holdt til her på nordsida av dalen på 1800-tallet.På slutten av 1800-tallen en gang flytta de over til sørsida av elva, da skogen var borthogd. Eksakt årstall vet vi ikke – ikke ennå.
Lappegamskogen
Neste dag tok Leif oss med til Lappegamskogen som ligger på sørsida eller vestsida av Tømmerelva. Det er fem gammetufter der. Vi hadde lett etter dem uten resultat.
Leif Larsen gikk støtt også denne gangen, fant fram i den grove skogen. Brått sto han ved et versel:
- Ja, her har vi Biettar-verslet. Han Biettar hadde gammen sin her.
Verslet er litt gjengrodd, men man kan ennå ause opp iskaldt vatn av det. Vi følger en nesten gjengrodd sti innover skogen, kanskje 150 meter. Så ligger tufta der, Biettar-tufta. Han var lesar, denne Biettar. Han hadde en stor gamme, den største i Lappegamskogen.
I Biettartufta.
Leif forteller at det var skole i en av gammene, men han visste ikke hvilken. Etter å ha sett alle tuftene i Lappegamskogen, gjør vi oss den tanke at skolen kanskje var her, fordi det var den største gammen, ca 7 meter i diameter. De fleste andre er 5-6 meter i diameter.
- Dem hadde jo lærerinna òg med seg, forteller Leif.
- Ho hadde skole førr ungan. Og så va det en kar her som førrelska seg i lærerinna. Då saman fløtta om hausten, føllte han med dem over tel Sverige. Men det han ikkje vesste, va at lærerinna va førrlova der borte. Då dem kom te vinterbyen borte i Sverige, va kjæresten hennes på plass med børsa. Og eg skal sei deg han nykjæresten, han kom seg snart te Norge og Senja igjen.
I Biettar-tufta har vi en lang o g trivelig kaffepause mens Leif forteller uavbrutt om det samiske folket her inne og om den skogen som ble borte og nå er kommet tilbake.
Og like bergsikker går han videre. Nei, han må leite litt etter den neste tufta, langt nede i skogen, men der er den i myrkanten: Salla-gammen. Han viser oss døråpningen, bålplass inni og utenfor – og dette verslet: Her bobler kaldtvatnet opp av jorda ca. femten meter fra gammen.
Vi passerer enda ei tuft, så tar Leif oss med langs en sti som synes å være bevart etter svensksamene, rett opp lia – så er der nye tufter. Først en gamme uten navn, så ei dobbeltuft. Her bodde han Guttur og han Bannskaps-Jomna og familiene deres. Det passa vel bra med Biettar lesar et stykke bortafor han Bannskaps-Jomna.
Dem vakre dagen i den vakre dalen
Og dagen gikk i Lappegamskogen. Leif gikk med oss til det gamle reingjerdet. Han viste oss hvordan reinen var blitt jaga inn – en lang runde rundt Lappgamvatnet slik at flokken fulgte en rygg inn i gjerdet der de skulle melkes.
I Leif sin ungdom var det ikke skog her i Lappegamskogen heller. Den var brukt til brensel, til reingjerder og til gammer. Nå er skogen vokst til igjen, men i det meste av området er det en skog med nokså jamgamle tre, og tilveksten er ikke stor. Det skyldes nok først og fremst at her ikke har vært hogd særlig. De svenske samene forlot Senja etter reinbeitekonvensjonen av 1919 da Senja blei stengt for de svenske samene. Men ennå er det veldig frodig der de hadde reingjerder. Selve gjerdene er ikke noe igjen av.
Gammene i Lappegamskogen blei brent ned av en jeger. Man veit vel ikke hvorfor han gjorde det, var visst bare noe han fant på. Leif forteller at han brukte å sette røyskattfeller inne i disse gammene, for røyskatta søkte gjerne inn i dem, og der snødde jo ikke fellene ned.
I løpet av to dager sammen med Leif larsen hadde vi registrert femten gammetufter og to tydelige reingjerder. Etterpå fortsatte vi registreinga og gjorde flere nye funn. I dag sitter vi med kart over ca. 30 gammetufter og mange teltplasser etter svensksamene – eller Sverges-lappan som de blei kalt her på Senja.
Lars Larsadalen er et virkelig fint kulturminne.
Vi ønsker at vi skal vå anledning til å fortelle mer om Lars Larsadalen og folket som kom hit.
Men det må bli en annen gang.
Publisert med tillatselse fra Hans Kristian Eriksen.