logo

(fra Midnattsli Avisa, nr 2,  Desember 1994)

I år er det 55 år siden sju familier kom til bygda. Rydda seg  gårder og bosatte seg. Dette kom fram under en samtale om "gamle  dager" med Aslaug Nordli.
Vi hadde avtalt intervju med henne – men før vi kom så langt hadde hun   begynt å notere etter hvert som kom på ting fra den første tida her i bygda. Aslaug kom nemlig også flyttende hit i 1939 i en alder av 12 år. De kom fra Sandsøy. Hele skolen var på kaia den dagen de reiste. Der var fælt. Her var det bare gutter - ingen lekekamerater. Lange avstander. Myrer og skog og ikke hav. De vantrivdes – jentene på Åsland.
kart_m
To år etter sendte faren døtrene til Sandsøy på en tre ukers ferie. De kom hjem etter to uker. Det var ikke hjemme lenger. Vantrivselen var kurert for all framtid. Men nå skal vi slippe Aslaug til sjøl: Lørdag den 19. desember 1936 ble skyldelingspapirene for Gressmyrskogfeltet undertegnet med Troms Landbruksselskap som eier. Jorden var oppkjøpt fra bygdefolket i Høgli, Seljemo, Nordli og Leirbakkmo, og parsellert deler av den ut for salg.

De første 7 som ble kjøpt var Elvestad, Åsland, Skogvang, Høgseth, Veiseth, Englund og Haukås. Det var en modig gjeng som begynte her. Noen kanaler , Tverrveien og Gårdsveien var bygd. (Kvannliveien og deler av Gressmyrskogveien var også ferdig.) Ellers ingenting. Én mil til nærmeste butikk og ingen befordring. Ingen bussruter, ingen privatbiler. Noen få lastebiler og hester i bygda. Vi nybyggere måtte bære det meste på ryggen.

De som kom til bygda i 1939 var:

Åsta og Einar Hansen til Elvestad, kom i 1938 fra Finnjord i Lenvik. De hadde 5 barn da de kom. Med årene ble det 10 barn, 3 døtre og 7 sønner.

Haldis og Peder Berg til Åsland kom i 1939 fra Sandsøy i Senja (ved Bjarkøy). De fikk 5 døtre.

Gudrun og Nansen Grøsnes til Høgseth kom i 1939 fra Myrlandshaug i Gratangen. De fikk ingen barn sjøl, men adopterte en gutt i 1944. Flyttet herfra i 1946.

Signe og Johan Bjørkli til Skogvang kom i 1939 fra Storsteinnes. De hadde 3 barn da de kom og fikk senere 4 til – 3 døtre og 4 sønner. En sønn døde som liten.

Signe og Sigurd Viken til Englund kom i 1939 fra Vangsvik i Tranøy. Etter hvert fikk de tre barn, hvorav den ene døde 2 måneder gammel.

Margot og Fritjof Svendsen kom til Haukås i 1939 fra Vangsvik. Etter hvert fikk de 9 barn – 4 døtre og 5 sønner. Et av barna døde som liten.



Det var de 7 familiene som kom i den første perioden. Aslaug forteller videre om livet på gården på denne tida: Far var mye borte på arbeid. Resten av familien bestod av jenter, slik at vi måtte venne oss til kars arbeid fra første stund. Vi ungene måtte med i allslags arbeid både ute og inne. Vannbæring på børtre hver dag til husdyra og til husbruk. Ingen hadde innlagt vann den gang. Fjøsarbeid og hente ved i skogen.Bære veden hjem på skuldra, sage for hand og kløyve den. Ovnkråa og stekeovnen skulle være full av ved hver dag. I stekeovnen tørka vi veden for opptenning. Vi bada i stampen i kjøkkenet og varma vannet i kasseroller på ovnen. I tillegg til ved brukte vi torv de første årene, noe vi var vant med fra tidligere. Torving var strevsomt. Skjære lomp, trille ut, skjære torv, røyse, tørke og sæte. Det var flere dagers tungt arbeid. Vi ungene var med i rydding, grøfting, igjenlegging av grøfter. Vi brukte stranger og stein som dreneringsmateriale. Igjensåing av åkrene var vi også med på. Vi gikk med en liten margarinkasse på magen. Fra denne var det et band rundt nakken slik at den hang sjøl. Dermed kunne vi bruke begge hendene til å så –enten det var frø eller kunstgjødsel.

Kjøkkenet var arbeidsrom og oppholdsrom. Stua var bare til finbruk, søndagsbruk.

Tørrmaten bestod av grovbrød med smør eller fett. Ost og gomme var det mest vanlige pålegget. Kaker var bare servert ved store høytider. Vi gikk ofte på besøk til hverandre. Håndarbeidet var alltid med. Ledige fingre var en uting – ren luksus.

Vi som var ny i bygda holdt sammen og hjalp hverandre. Det var mye som skulle gjøres og fungere til det beste for alle. Alt måtte bæres – fra butikk og ellers. Senere lånte vi hest til vi fikk vår egen sammen med Erling Hansen. Det ble holdt dugnad på innhøstingen til den som ikke ble like tidlig ferdig som de andre. Vi høstet overalt. Det ble aldri noen åtte timers dag. Ingen klaget – alle hadde det likeens. De var unge de fleste som kom hit. Så det ble snart en stor ungeflokk. Så det ble mye barnepass for oss ungdommene.

Mor var liksom foregangskvinne både på det ene og det andre området. Hun startet sanitetsforening her 6. februar 1944. Da søkte de til departementet om å bruke navnet "Nybygda" på stedet her. Det ble godkjent. Mor var utdannet sanitetssøster, derfor ble hun bedt om hjelp både til det ene og andre. Hun var jordmor. En av guttene som kom til i nabogården ble oppkalt etter henne og hennes medhjelper. Rart å tenke på. Når damene skulle på sanitetsforening, var det å ta barnet og potta i ryggsekken. Ingen grein på nesa for det. Mor var leder i foreninga. Oftest var det ikke annen vei enn ei skiløype mellom gårdene.

Om vinteren var alle mannfolka borte på arbeid. De skulle jo fø familien. Så det ble mange og tunge tak på kjerring og unger. I mørketida satt i skjømminga – i lyset fra varmen i ovnen.Da spilte mor gitar og vi sang. Det var gode stunder. Og det kunne være mange av dem også – selv om livet var strevsomt og arbeidsdagene lange.

Oppdaterte Artikler